Fødselsdepresjon 

Jeg er en, datter, søster, hustru, men først og fremst så er jeg mor.

Det er noe jeg er stolt av, men veien har ikke alltid vært lett.

Så lenge jeg kan huske så har jeg alltid vært engstelig, og til tider nedstemt og veldig deprimert, «hvorfor» er et spørsmål så stort at jeg enda ikke vet det riktige svaret.

Vinteren 2007, jeg var 26 år og gravid for første gang. I denne store tiden for mange så handler det om å glede seg, planlegge, krangle med mannen om navn, kjenne på den gryende følelsen av liv som vokser i magen, vite at en liten versjon av deg selv vokser inni deg, telle dager til du skal få møte denne skapningen som du allerede har begynt å elske.

For meg så var det veldig annerledes. Gleden jeg burde kjent på, ble det meste av tiden overskygget av frykten og redselen jeg bar på.

Når man i hele sitt har gått rundt å slitt med følelsen av å ikke være bra nok som person, som datter, søster og kjæreste, hvordan kunne jeg da bli en bra mamma? Tankene var så vonde og jeg følte meg så unormal i denne verden, da alle  rundt meg beskrev bare glede ved å være gravid, om det var noe som var negativt så var det jo kun i fysisk form, noen hadde kvalme, andre hovne ankler, en annen følte hun ble for tjukk og så mørkt på å ta av alle kiloene.

Jeg var sikker på at jeg var den eneste som gikk rundt med tankene, «jeg kommer ikke til å bli en bra mor, jeg har ingenting å by på, jeg kommer til å ødelegge livet til barnet mitt...» Tankene var så mørke og jeg følte meg mislykket som ikke kom til å håndtere å bli en mor og den eneste som ikke ville bli en bra nok mamma. Derav kom skammen, og med skammen kom tausheten. Tausheten stengte alle vonde følelser inni kroppen, sjelen føltes svart av sorg og redsel, smilet utenpå gjorde at jeg følte meg som en løgner, deretter følte jeg meg bare enda mere dårlig. Ikke bare ville jeg bli en dårlig mor, jeg var også en falsk person. Etter som ukene gikk så festet denne tanken seg i meg bare dypere, de ville få det bedre uten meg, jeg kunne faktisk redde dem fra å ha meg som mor og hustru, de kunne få slippe-de skulle få slippe.

5 oktober ble sønnen min født, hjertet mitt holdt på å sprenge, det var så fylt av kjærlighet, denne lille skapningen på 51 cm, så perfekt, så uskyldig, han skulle ha meg til mamma, jeg trykte han inntil brystet mitt og tenkte at jeg måtte redde han. Deretter ble tankene mine mørkere for hver dag som gikk, i det å være en mislykket mor følte jeg også at jeg ble en mislykket hustru.

Små glimt av lykke og fremskritt sønnen min tok, ble overdøvet av mitt eget selvhat og kritiske syn på meg selv. De dagligdagse tingene ble enda tyngre og føltes uoverkommelige. Hele dagen var jeg så fokusert på å forsøke å være mor for den lille guttebabyen, og siden jeg var så engstelig for å gjøre feil så gikk det utover ting i hjemmet, og da mannen min kom hjem fra jobb, var sjelden ting på stell. Det var aldri ryddig, han fikk ikke ofte gode middager, for jeg hadde brukt all min energi på den lille. Hvordan gjorde alle de andre mødrene det? De trillet turer for å komme i form, gikk på kafe, de la ut bilder som var rett ut fra en katalog, de lagde middag, vasket hus og koste seg med amming. Jeg klarte ikke en brøkdel av hva de andre mødrene presterte.

 Jeg var overbevist om at både sønnen min og mannen min fortjente bedre, og da sønnen min ble døpt var jeg så utslitt av å se lykkelig ut, at etter selskapet holdt jeg flere ganger på å miste bevisstheten av ren utmattelse.

Da gutten min var døpt og han hadde så smått begynt med grøt, klarte jeg ikke mere. Jeg prøvde å ta mitt eget liv.

Heldigvis klarte jeg det ikke ,jeg våknet på sykehus etter å ha ligget i koma i noen dager.

Nedturen var enda større, jeg klarte ikke engang å ta mitt eget liv. Det positive derfra var at jeg fikk hjelp, sårt etterlengtet hjelp ble tildelt meg og i ettertid fikk jeg vite at jeg ikke var alene om å ha slike følelser. åpenheten fra andre mammahjerter, har lært meg at de færreste lever i konstant kjærlighetsrus rundt det å være nybakt mamma

Jeg skulle ønske jeg fortalte noen om hvordan jeg hadde det, slik at det ikke hadde gått så langt. Jeg kunne fått hjelp med en gang. Det er for sent, men det som ikke er for sent er å være åpen nå, jeg deler min historie for jeg ønsker ikke  at noen skal gå med sine tunge tanke alene slik jeg gjorde. For mange så er det å være gravid og det å være nybakt mor  helt forferdelig. Med det blir bedre, du er ikke alene om å ha det slik. Det som er viktig er at du forteller noen om hvordan du har det, ikke gå med tunge tanker og følelser alene, snakk med jordmor, helsesykepleier eller fastlegen. Da jeg ble gravid med mitt andre barn ble jeg fulgt godt opp av jordmor. Jeg fikk ikke svangerskapsdepresjon.

En fødselsdepresjon kan foregå veldig forskjellig, min historie viser bare hvordan jeg hadde det,.

En annen med svangerskapsdepresjon kan ha hatt det på en annen måte, så er du usikker på om du eller noen du kjenner har det så kontakt helsestasjonen, fastlegen, Mental Helse sin foreldresupport eller landsforeningen for 1001 netter. Det er viktig å formidle dette og det er derfor jeg nå blant annet reiser rundt og holder foredrag om depresjon og angst. Det er hjelp å få der ute og du er ikke aleine.

Erfaringsformidler/foredragsholder Veronika  Kjesbu  Stoum

​